Krevende oppdrag ved Norges utpost

Tekst: Sveinung W. Jensen, Tellus Kommunikasjon

Det finnes ingen kai å legge til. Ingen havn å søke ly i. Og er sjøen for grov, er det bare én ting å gjøre – å vente.

Det har vært hverdagen for mannskapene på Farmar Arion og Farmar Ares i sommer under et uvanlig oppdrag på Jan Mayen, rundt 1000 kilometer fra det norske fastlandet.

De to taubåtene har vært engasjert i logistikken rundt byggingen av den nye Jan Mayen-stasjonen i Olonkinbyen. Forsvarsbygg gjennomfører prosjektet, som Forsvaret selv omtaler som kanskje Norges mest kompliserte byggeprosjekt.

MEN FØR DET kan bygges, må materialene fraktes i land.

Fordi Jan Mayen verken har kai eller havn, kan ikke store frakteskip levere lasten direkte til land. I stedet blir byggematerialer, maskiner, containere og annet utstyr lastet over på en stor lekter ute på sjøen.

Farmar Arion og Farmar Ares har hatt jobben med å holde lekteren under kontroll og slepe lasten inn til land.

– Det er en spesiell operasjon, ikke minst fordi forholdene kan skifte veldig raskt, sier John W. Nilsen, daglig leder i Farmar.

FOR HVERT LASTESKIP har det vært nødvendig med tre til fire turer med lekteren for å få alt i land. Operasjonene krever rolig sjø, og været har derfor styrt store deler av arbeidsdagen.

– Det blir veldig mye venting. Våre folk blir eksperter på å vente, sier Nilsen.

Til sammen tok oppdraget 35 dager. På vei nordover skiftet Farmar-båtene mannskap.

PÅ JAN MAYEN finnes det få alternativer dersom noe mangler eller været setter en stopper for arbeidet.

– Hvis du trenger noe der oppe, så sliter du. Det kommer fly to ganger i måneden, og det er Forsvarets transportfly. Ellers er det mye annen kapasitet tilgjengelig, sier Nilsen.

TIL VANLIG ER Jan Mayen hjem og arbeidsplass for bare 17 personer: 15 fra Forsvaret og to fra Meteorologisk institutt.

De bor på øya i seks måneder av gangen og må i stor grad klare seg selv.

Besetningen består derfor av folk med svært forskjellig fagbakgrunn, blant annet sykepleier, teknikere, elektriker, kokk, renholder og ingeniører.

Jobben deres handler om langt mer enn å holde en militær stasjon i gang. Personellet samler inn værobservasjoner, drifter satellittnavigasjonssystemer og radiomaster, registrerer jordskjelvaktivitet og samler data til forskning.

Når fly skal lande, er det også besetningen selv som blant annet må klargjøre flystripen og sørge for at infrastrukturen er operativ.

METEOROLOGISK institutt driver værstasjonen noen kilometer fra Olonkinbyen, gjennomfører værobservasjoner og sender opp værballonger. Dataene fra Jan Mayen er særlig verdifulle fordi det finnes få andre observasjonspunkter i de enorme havområdene rundt øya.

Det er dette lille samfunnet som nå skal få helt nye arbeids- og boforhold.

Dagens bygninger i Olonkinbyen ble i hovedsak reist mellom 1958 og 1960 og var opprinnelig ment å vare i rundt ti år. Nesten 70 år senere bygger Forsvarsbygg nytt stasjonsbygg, nye verksteder og ny nødforlegning.

Totalt skal seks nye bygg på rundt 8600 kvadratmeter reises.

BYGGENE KONSTRUERES for et sted der vanlige standardløsninger ikke holder. De skal kunne stå i 100 år og tåle storm, jordskjelv, saltvann, vulkansk sand og vekten av både snø og aske dersom Beerenberg skulle få et nytt utbrudd.

Ifølge Forsvaret dimensjoneres bygningene for belastninger opptil sju ganger høyere enn tilsvarende bygg på fastlandet.

Når været er på sitt verste, kan det være uforsvarlig å bevege seg utendørs. Derfor skal de ulike funksjonene bindes sammen slik at personellet kan bevege seg mellom dem innendørs.

Den nye stasjonen får blant annet større lugarer med egen dusj og toalett, moderne kjøkken, bedre verksteder, sykestue og fellesarealer.

PROSJEKTET HAR en kostnadsramme på drøyt 1,5 milliarder kroner, og planen er at det nye stasjonsbygget skal tas formelt i bruk i februar 2027.

Deretter venter en ny stor logistikkoperasjon: Mer enn 5000 kvadratmeter gammel bygningsmasse skal rives, og materialene skal fraktes bort fra øya igjen.

For Farmar betyr oppdraget arbeid langt utenfor de vanlige sleperutene.

– Det er nettopp på slike steder du ser hvor viktig sjøtransporten er, sier Nilsen.